Men suksesshistoriene er et dårlig utgangspunkt, fordi det finnes bare ett Stormberg, én Steinar J Olsen og én Barack Obama. Hva som til syvende og sist passer for deg eller din bedrift avhenger av hvem du eller din bedrift er og hva du eller din bedrift eventuelt ønsker å oppnå.

Før man eventuelt tar steget ut må man tenke igjennom noen punkter:

1. Overvåkning

Man trenger ingen Facebook-page, Twitter-konto eller Youtube-kanal for å overvåke nettet. Google har for eksempel et flott, gratis verktøy kalt Google Alerts som gir deg muligheten til å overvåke søkeord du kan definere selv. Holder ikke dette finnes det profesjonelle verktøy som kan skreddersys til ethvert behov.

Alle, også privatpersoner, bør gjøre en viss overvåkning av nettet på eget navn. For bedrifter er dette til og med helt nødvendig. Hvis din bedrift blir omtalt på en negativ måte et eller annet sted, så bør du vite om det slik at du kan respondere på det hvis du vil.

Bedrifter bør i tillegg til å overvåke eget navn, også overvåke ulike bransjeord og konkurrenter. Telenor, bare for å ta et eksempel, bør overvåke “Telenor”, bransjeordene “mobil, mobiltelefon, bredbånd, iphone, ringepriser”, samt konkurrentene “Netcom, Ludo, Tele2 og Ventelo”.

2. Aktiv eller passiv deltakelse i sosiale medier

Aktiv deltakelse i sosiale medier er ikke for alle. For noen bedrifter har det rett og slett ingen hensikt å være tilstede på Twitter. Kundene er kanskje ikke der. For andre bedrifter kan aktiv deltakelse i sosiale medier til og med være en ulempe. Et enkelt eksempel på det sistnevnte kan være DnBNOR. Banker lever av ekspertise, kredibilitet og seriøsitet. Man kan enkelt tenke seg hvilken massiv fallhøyde det ville vært dersom en bank som DnBNOR publiserte noe useriøst eller usmakelig på sin offisielle Twitterprofil. Dernest kommer spørsmålet; Hva skulle en bank i det hele tatt hatt en dialog om i sosiale medier? Utlånsrente? Skulle banken brukt tid på å diskutere lånebetingelser med sinte kunder som nylig hadde fått avslag på sin lånesøknad? Og i så tilfelle; hva kunne banken i det hele tatt sagt, annet enn “Vi kontakter deg på telefon for videre dialog”?

DnBNOR er et eksempel på en virksomhet som helt opplagt har godt av å overvåke sosiale medier, men som ikke aktivt bør være tilstede i diskusjonene som finnes der. Hvis kunder sier noe ufordelaktig om banken kan banken ta det opp med vedkommende utenfor offentligheten, enten via mail, telefon eller kanskje ved et kundemøte i banken. Man trenger ingen Twitterprofil for å ringe en kunde.

Dette er dog unntakene. For de fleste bedrifter kan, med trykk på kan, en aktiv tilstedeværelse i sosiale medier representere nye muligheter for markedsføring og kundebehandling.

3. Valg av kanal og strategi

Det er i all hovedsak 5 ulike kanaler som fullstendig dominerer markedet for sosiale medier her hjemme; Facebook, Twitter, blogger, Youtube og Nettby. De ulike kanalene har ulike fordeler og ulemper, samt ulike brukergrupper – dog skal det sies at mange av brukergruppene går inn i hverandre. Du “risikerer” å møte samme kunde i alle fem kanaler.

Det avgjørende for valg av kanal(er) er målgruppen for aktiviteten eller bedriften. Facebook har et par millioner brukere i Norge, og passer godt for bedrifter som går ut bredt. Twitter har noen tusen aktive brukere, men har til gjengjeld en høyst interessant brukergruppe bestående av mange politikere, mediefolk, kulturpersonligheter og IT-folk. Nettby har den klart yngste brukergruppen, og kan dermed passe ypperlig for bedrifter som leverer produkter til denne målgruppen.

Den eneste kanalen man kan si passer stort sett alle er blogger. Blogging er, sammenlignet med en pressmelding, en ganske uformell kommunikasjonsform. Blogging gir også muligheter for dialog med kunder via kommentarfelt, og kjennetegnes av at bedriften selv sitter med kontrollen. På egen blogg er bedriften selv sjef, det er man ikke på Twitter. Vær klar over at bloggsamfunnene er svært ulike, særlig når det kommer til brukergruppe. En blogg på blogg.no vil gi et mindre seriøst inntrykk enn en blogg på wordpress.com fordi blogg.no har fått et image som en leverandør av såkalte rosablogger, altså moteblogger skrevet av unge jenter med shoppingbudsjetter som mellomstore land i sentral-Afrika, mens WordPress.com (i Norge) i større grad har bloggere som blogger om kultur eller sine respektive fagfelt. Det beste er imidlertid å integrere bloggen i bedriftens eksisterende nettløsning, hvis mulig.

Etter at valget av kanal(er) er gjort bør man definere hvordan man skal opptre i sin(e) valgte kanal(er). Noen velger å være personlige, andre morsomme. Nøkkelen er uansett klare retningslinjer for hva man ønsker å oppnå gjennom sin aktivitet. Aner man ikke hva man gjør i sosiale medier bør man ikke være der heller.

Er det økt salg man vil ha? Bedre informasjonsflyten? Bygge merkevare? Slike ting bør det tenkes igjennom på forhånd, og det man linker til på Facebook, tvitrer om på Twitter eller viser på Youtube bør ha rot i en gjennomtenkt strategi.

4. Gjennomføring

Det burde kanskje være unødvendig å si det, men sosiale medier bør ikke overlates til hvem som helst. Det finnes tallrike eksempler på bedrifter som har satt folk fullstendig uegnede for oppgaven til å poste bedriftens offisielle meldinger på facebook.

Én enkelt person bør ha hovedansvaret for bedriftens kommunikasjon i sosiale medier. Denne personen må være så oppegående at han kan poste de “riktige” meldingene på kort varsel, samtidig som han må gis vide fullmakter til å gjøre det han finner nødvendig der og da. Personen bør også – og dette syndes det en del med i små bedrifter – ha tilstrekkelige kunnskaper og skriveferdigheter til å kunne gjøre jobben.

Spesielt på Facebook ser man at svært mange bedrifter poster meldinger med mange skrivefeil eller dårlig språk. Dette er ikke uproblematisk. At vi alle kan gjøre én og annen skrivefeil iblant er selvfølgelig helt greit, men hvis det med all tydelighet står klart at den ansatte som er satt til å være bedriftens ansikt utad tror det heter “intilektuelt” så kan det medføre at bedriften får et ufordelaktig rykte. Uttrykket “all PR er god PR” er rett og slett galt. Å vise fram bedriften som alt annet enn en kunnskapsbedrift er ikke god PR.

Sørg for at alle er inneforstått med sine roller, og luk ut de som med fordel heller kan opptre som statister i stykket.

Konklusjon

Ikke alle bedrifter bør være aktivt tilstede i sosiale medier, men de som velger å gjøre det bør tenke grundig igjennom egen satsning. Overvåkning kan alle gjøre, og det kan raskt vise seg fordelaktig å ta tak de ubehagelige sakene utenfor nettet. Tenk igjennom hva dere vil oppnå, gjør bevisste valg av kanaler og gi den riktige personen oppdraget med å være bedriftens ansikt utad.

Mange vil si at man skal “kose seg” i sosiale medier, fordi sosiale medier er så innmari gøy. Det er en svært farlig tanke. Profesjonell bruk av sosiale medier er ikke gøy, det er hardt arbeid.

Men ved hjelp av et enkelt tricks kan du øke antallet singletemplates så mye du vil. Jeg kan tenke meg flere bruksområder, men kan nevne ett område der dette vil være av sentral interesse; blogging for penger. Alle skjønner at hvis du viser den samme annonsen til alle brukerne, uavhengig av hvilket innhold de leser, så tjener du MINDRE penger enn hvis du viser annonser som relateres til innholdet i posten.

VG er et godt eksempel på bruk av ulike templates alt etter hva du leser. Sporten har én layout, Reise har en annen, Utenriks en tredje, Innenriks en fjerde og FrP en femte. Du fatter skissa. Hver “kategori” har sine egne annonser. Reise har reiseannonser, sporten har fotballannonser, osv.

Problemet med WordPress er at vi jo bare har én enkelt fil å forholde oss til, ikke sant? Vel, ikke egentlig. Her er et enkelt tricks som gjør at du kan øke antallet singeltemplates til det uendelige. Jeg bruker faktisk dette lille trickset selv, her på bloggen. Porteføljepostene har eksempelvis et annet utseende enn de mer vanlige postene.

I MIN single.php fil står det nå KUN det følgende:

<?php $post = $wp_query->post;
 if (in_category('11')) {
 include(TEMPLATEPATH . '/single_portefolje.php');
 } else {
 include(TEMPLATEPATH . '/single_original.php');
} ?>

Det man enkelt og greit gjør er å bruke php-taggen if, som man da peker mot en spesiell template. I eksempelet over har jeg satt det opp slik at hvis en post er i kategorien med ID 11, så brukes singletemplaten single_portefolje.php, mens bloggen ellers bruker singletemplaten single_original.php. Sagt på en annen måte; jeg bruker single.php som et navigasjonshjul som sender innholdet inn på riktig template.

Jeg kunne jo utvidet dette voldsomt hvis jeg ville. Jeg kunne gjort dette med enhver kategori. La oss ta et enkelt eksempel med bruk av “VG-eksempelet”. Her er single.php filen:

<?php $post = $wp_query->post;
if (in_category('1')) {
include(TEMPLATEPATH . '/single_reise.php');
} elseif (in_category('2')) {
include(TEMPLATEPATH . '/single_sport.php');
} elseif (in_category('3')) {
include(TEMPLATEPATH . '/single_utenriks.php');
} elseif (in_category('4')) {
include(TEMPLATEPATH . '/single_innenriks.php');
} elseif (in_category('5')) {
include(TEMPLATEPATH . '/single_politikk.php');
} else {
include(TEMPLATEPATH . '/single_normal.php');
} ?>

Så da er det er det enkelt å bygge singletemplates basert på hvilken kategori posten ligger i. Du kan jo faktisk bygge helt forskjellige templates. Du kan bruke ulike stilark, ulike farger, ulike annonser, osv. Mulighetene er uendelige.

PS! Dette tipset er i kategorien “vanskelig pluss”, som betyr at hvis du ikke vet hva single.php filen gjør, aldri har hørt ordet template og egentlig ikke skjønte noe som helst av dette – så styr unna dette. Dette er for mer erfarne wp-byggere.

Ida Wulff har tatt til motmæle mot hele artikkelen, uten å klare annet enn å faktisk bekrefte at enkelte bloggere ble behandlet litt bedre enn andre. Ida Wulff dro på havrafting isteden for å høre på foredrag om etiske retningslinjer for bildebruk på nettet.

Jeg kjenner at jeg blir mer og mer glad for at jeg ikke dro på Bloggcamp. Du må huske: Jeg er meget følsom for slike ting. Det er lite jeg forakter mer enn elitedyrking. I løpet av mine år i Høyre pleide jeg å ha flammende innlegg om det åpenbare klasseskillet som finnes i partiet. Jeg har kjeftet ut alle generalsekretærer mellom 1999 og 2008 på grunn av ulike VIP-opplegg. På et arrangement i Hammerfest i 2000 gav jeg alle involverte parter kjeft for at “eliten” skulle ha et privat vorspiel før middagen.

Jeg får rett og slett fnatt av slikt. Det er, relativt sett, noe av det aller verste jeg vet. Jeg er veldig imot å gi eliter ytterligere fordeler. Noen er bedre enn andre, og det er derfor de vinner til slutt, men jeg ser ikke vitsen med å FORSTERKE forskjellene.

Du må ikke leve i den tro at jeg bare kritiserer andre uten å ha noe å vise til selv. Langt ifra. Sist helg var jeg med på å arrangere Bymesterskapet Tromsø Open i biljard i Tromsø. Vi var nesten 30 deltakere, hvor ferdighetsnivået sprikte voldsomt. Vi har spillere som på en dårlig dag kan tape mot bestemora mi, og vi har spillere som har gjort det skarpt i Norgesmesterskapet. Vårt fokus var likevel hele tiden å gi de dårligste spillerne fordelene. Vi hadde fokus på at breddespillerne skulle trives. Både fordi det jo er flest breddespillere, men også fordi det jo faktisk er breddespillerne som finansierer hele arrangementet.

Derfor ble det sånn at de beste spillerne måtte vinne mange flere partier enn de dårligste, som gjorde at noen av de beste spillerne røk på en og annen skrell (Jeg måtte f.eks vinne 6 partier i kamp mot en spiller som bare måtte vinne 3). Vi skreddersydde også spesielle premier for de som ikke nådde opp resultatmessig. Vi hadde en fin premie til den første spilleren som tapte en kamp 0-4. Vi hadde premier som ALLE kunne vinne, og ikke bare de beste. Vi hadde en flott premie for beste antrekk. De åtte første som røk ut av turneringen fikk trøstepremie.

Sånn gjør vi det hele veien i Tromsø Biljardklubb.

Når jeg lager statistikker over resultater, så bruker jeg en metode som favoriserer de spillerne som taper flest kamper – men som samtidig stiller opp på hver turnering! Rett og slett fordi DISSE spillerne er de VIKTIGSTE vi har!! Det er de som ryker ut tidlig i turneringer som betaler regningen, og som gjør at klubben i det hele tatt eksisterer. Toppene, dvs vinnerne, får jo selvsagt også premier – men vi har ikke fokus på disse spillerne. Vårt fokus er på bredden. Derfor kan våre arrangement virke komplett uforståelig lagt opp for spillere som kommer fra biljardklubber andre steder i landet. Og det skal ikke stikkes under en stol at enkelte av de beste spillerne i klubben har grint litt på nesen over at de hele tiden får lengre og tøffere vei mot seierspallen.

Det overrasker meg egentlig ikke at BloggCamp valgte å tilbe/utnytte “toppbloggerne” på den måten de gjorde. Det var sikkert av kommersielle hensyn. Poenget er uansett; jeg synes den slags stinker. Hadde JEG vært sjef for et slikt arrangement, så hadde det vært helt UAKTUELT å betale hotellrom for enkelte VIB’er. Ida Wulff fikk ligge i telt som alle andre. Ja, kanskje jeg til og med hadde bedt Ida Wulff gå rundt og hjelpe ferske bloggere med ulike tips, råd og vink. Jeg tror nok jeg hadde forsøkt å sette toppbloggerne i “jobb” på en camp som dette. Tenk så inspirerende det måtte ha vært for ferske bloggere å få dele telt/frokost/lunsj eller middag med en erfaren toppblogger!!

For meg er det merkelig at arrangører lar slike muligheter gå fra seg. Jeg fatter ikke hvorfor de gjør det på denne måten. Jeg tror arrangører som har elitefokus graver sin egen grav. Slike arrangører skjønner antagelig ikke at det IKKE er Ida Wulff som betaler regningen for arrangementet. Det er det fansen hennes som gjør. Og da må man utnytte Ida Wulff; rett og slett sette henne i arbeid – på en slik måte at fansen hennes kommer styrket ut av det.

Fordi det er fansen som er de viktigste. Idoler kommer og går, fansen består. Det er litt skammelig at Bloggcamp ikke tenkte på det perspektivet. Synes nå jeg da.

Men nå skal du huske at jeg er ganske ekstrem på slike ting:)

“Kanskje på tide å lære noe av rosabloggene?” sier hun så naturlig som hun bare kan, med klar adresse til den helt ubetydelige gruppen bloggere som vi kan definere som “alle bloggere over 19 år”. En gruppe med et visst spenn, kan du si. En forholdsvis variert gruppe liksom. Og ja, jeg er nok inne i denne gruppen dessverre, snart 30 som jeg jo er.

Men hva er det hun sier denne fjortisen med de trendsettende egenskapene innen valg av rouge og rusbrus?

• Rosabloggere tjener mer penger enn gamlisbloggere.
• Rosabloggere har langt flere besøk enn gamlisbloggere
• (og derfor er rosabloggerne bedre enn gamlisbloggerne)

Selv om vi skulle konkludert med at inntjening og besøkstall betyr alt for alle bloggere, så tar jo frøken Wulff faktisk feil. På begge punkter. Det er ikke rosabloggerne som tjener mest penger via blogging. Langt ifra. Det er heller ikke sånn at det er rosabloggerne som er mest lest. Frøken Wulff skriver at vi gamlisene “er av den oppfatning at Ida Wulff lever på en annen planet”. Nja, hun har kanskje litt rett i det. Men vi tror ikke hun lever på en annen planet, neida, vi tror hun lever i en boble. En fjortisboble. Du har, hvis du tilhører gruppen over 19 år, vært i denne boblen selv. Du husker det sikkert; en bobletilværelse der det største problemet i verden var om mopeden gikk tom for bensin eller om den lokale hjemmebrenneren faktisk kunne levere “varene” tidsnok til helga. Du vet, sånne problemer som jo ikke egentlig er problemer.

Grunnen til at vi mer voksne bloggerne ikke blogger om slike trivialiteter som det Ida Wulff fyller bloggen sin med, er fordi vi rett og slett har vokst fra den fjortistilværelsen. Vi rett og slett DRITER i Idas liksomproblemer. Vi eldre gremmes over dagens ungdom som jo bare er interessert i party, rusbrus, sminke og mote. Grunnen til at vi ikke kunne drømme om å blogge om det samme som rosabloggerne er veldig enkel:

Vi synes rosabloggerne er noen forbanna kjøtthuer.

Ikke misforstå; da jeg var 18-19 år så var jo jeg også et forbanna kjøtthue. I dag tenker jeg på mye av det jeg gjorde med intens skam – og priser meg lykkelig over at den tiden for lengst er over. Fjortiser er pr definisjon noen forbanna kjøtthuer uten livserfaring eller kunnskaper. Grunnen til at Ida Wulff lykkes så godt på blogg.no er jo nettopp fordi hun er et kjøtthue som skriver kjøtthueposter til andre kjøtthuer. Og sånn er det. Man kan si at hun fyller et åpent behov. Og ære være henne for det; hun er flink til å skrive slike intetsigende kjøtthueposter og det er kjempeflott at hun tjener penger på det. Ida Wulff fyller samme marked som Se&Hør. Det dumme, intetsigende og trivielle i oss alle. Vi har vel alle et visst behov for å koble av med noe skikkelig lite utfordrende. Ida Wulff er bra på akkurat dette. Men å si at vi mer voksne har noe å lære av henne, er som å si at Dag Solstad har noe å lære av Se&Hørs vitsebilag.

Om 5-6 år vil Ida Wulff forstå hva jeg mener, for da er hennes fjortis/kjøtthue tilværelse over. Det vil hun prise seg intenst lykkelig over. Hun vil oppriktig bli glad for å oppdage at verden består av litt flere nyanser og dimensjoner. Hun vil glede seg over at tiden gir henne økt erfaring og kunnskap.

Og hun vil hoppe av glede for at hun ikke er et kjøtthue lenger. Og så vil hun, sånn som meg, begynne å tenke at “..aah.. dagens ungdom altså.. noen forbanna kjøtthuer..” Bare vent å se. Det er litt som å slutte å røyke. Når du røyker skjønner du ikke hvorfor ikke ALLE røyker, men når du først har sluttet skjønner du ikke hvorfor noen i det hele tatt røyker. Du synes de er noen forbanna kjøtthuer som røyker, men du tror likevel at de kan komme seg ut av det.

Det er det som er så fint med fjortisenes kjøtthuetilværelse. De vokser det av seg.

Andre poster om Ida Wulffs utblåsning:

Kvantitet vs Kvalitet – A curly life

Kjære Ida Wulff – zhayena.net

Selvsagt kan vi lære noe av rosabloggerne – Arnstein Larsen

Update: Jeg legger merke til 2 sentrale ting på Ida Wulffs blogg:

1. Hun får bare færre og færre kommentarer pr innlegg. Nå er hun nede i sånn ca 30 pr innlegg. Det er lite i forhold til tidligere tiders 300 kommentarer i snitt pr innlegg.

2. Hun svarer ikke på kommentarer/spørsmål i egen blogg. Å ikke svare på kommentarer i andres blogger er forsåvidt greit, men å ikke svare på spørsmål i egen blogg er jo litt arrogant..? Kanskje suksessen har gått henne litt til hodet..? Blitt litt stor på det liksom?

Svaret er helt naturlig. Men for å gjøre det hele litt enklere, så kan vi se for oss en eksempelperson (tatt helt ut av løse luften) som  vi kan tenke oss er politiker og næringslivsleder. La oss kalle ham “Jens Stoltenbirk”. Jens Stoltenbirk er lokalpolitiker og går for ordførersetet i den lille kommunen “Kongeriket”. I tillegg til politikken leder Jens Stoltenbirk bedriften “AS Noreg”, som også er den suverent største bedriften i “Kongeriket”.

Det første man må forstå når det kommer til markedsføring på nett er at det finnes ulike typer sider. Vi kan, for enkelhetsskyld i dette tenkte tilfellet kalle dem:

• Primærsider: sider du styrer fullstendig selv. Du er the Boss, full kontroll. Du kan velge å motta respons, eller du kan la være, men det er opp til deg. Typiske primærsider er sider som din egen hjemmesider, eller bedriftens hjemmesider. Skal du legge ut noe kjedelig, langdrygt og informativt – så er disse sidene stedet. Primære sider egner seg vanligvis godt for å komme med informasjon du vil ha kontroll på, i den grad det er mulig.
• Sekundærsider: kan vel også kalles “hjelpesider”, og er i bunn og grunn bare hjelpere for primærsidene dine. Twitter og Facebook er typiske sekundærsider. Felles for alle sekundærsider er at du ikke har full kontroll, men er mer prisgitt andre brukere og 3.parts leverandører. Dialog og smalltalk er avgjørende for å lykkes på slike sider. Strategien for bruk av slike sider må ligge på å bli kjent med andre, snakke med andre, la andre bli kjent med deg og kanskje lose noen av disse over til primærsidene dine der de kan lese de lange, kjedelige og informative greiene du også har skrevet. Sekundærsider er IKKE plassen for å komme med hyperseriøse årsmeldinger.

Jens Stoltenbirk har både primær- og sekundærsider. Han har en flott hjemmeside med masse lange, kjedelige dokumenter fra politikken for den som måtte være interessert i det. På hjemmesiden kan man finne Jens Stoltenbirks kalender og gjøremål og egentlig alt man vil vite om ham. Men han har også Twitterprofil og Facebookgrupper, og på disse gjør han ikke annet enn å snakke med folk om seg selv eller egne gjøremål.

Man kan si at man får vite alt man trenger å vite om Jens på primærsidene hans, mens man blir kjent med ham på sekundærsidene som Twitter og Facebook. Det er dette som er den riktige bruken av sosiale medier. Bruker man Twitter på denne måten har man skjønt poenget; kan du ikke kontrollere hva folk sier om deg, så snakk med dem!

Utifra denne kunnskapen kan vi sette opp to eksempler på riktig/feil bruk av Twitter. Bare på kødd har jeg her sakset noen av meldingene til en ganske ukjent politiker i Norge, med navnet “Jens Stoltenberg”:

• Er på vei til Operaen for å delta i åpent møte med Bill Gates. Vi skal blant annet snakke om internasjonal helse, fattigdom og finanskrisen.
• Kvalitet og innhold i barnehagen er viktig. Har lagt ut video og bilder fra besøket mitt på Klossen bhg i dag http://tinyurl.com/n3w8sm
• Har du lyst til å være med i videokonkurransen? Alle kreative bidrag til Aps valgkamp er velkomne. http://tinyurl.com/oue3o5
• Dette er en stor seier for Alexander Rybak og for Norge. Gratulerer! #mgp
• er på vei til Sørum for å fortelle at kommunene får 6,5 mrd kr mer
• Se utdrag fra min tale til LO-kongressen i dag. Løftene til arbeidstakerne er innfridd. http://tinyurl.com/qbqkr2
• Er på Arbeiderpartiets ordførerkonferanse og snakker om valgkamp og de 31 milliardene regjeringen har sikret kommunene de siste fire årene.

Ser du nøye på disse postene, så ser du at egentlig alle like gjerne kunne vært postet til primærsidens “kalender“. Og da kunne han jo skrevet litt mer også. Det er ingen følelser, bare fakta: “Jeg er på vei til Operaen”, “Jeg er på vei til Kringsjå”. Hva skal Twitterfolket svare på dette? “God tur?” Dette er feil, feil, feil. Så la oss heller se på riktig bruk av Twitter, der vi har sakset twittermeldingene til vår fantasimann “Jens Stoltenbirk”:

• Gråt litt av den vakre Operaen. Var der med Bill G. Vi snakket litt om internasjonal helse, fattigdom og finanskrisen, men det var jo selvsagt tid til et rekesmørbrød.
  
• Bygde sandslott med ungene i Klossen Barnehage. Gøy! (men har sand i skoene og i håret). Har lagt ut video og bilder: http://tinyurl.com/n3w8sm
• Har du lyst til å være med i videokonkurransen? Alle kreative bidrag til Aps valgkamp er velkomne. http://tinyurl.com/oue3o5
• Dette er en stor seier for Alexander Rybak og for Norge. Gratulerer! Jeg pisser på meg av lykke. Hum, har jeg fått inkontinens? Skummelt.. #mgp
• er på vei til Sørum. I et helikopter. Og jeg som har flyskrekk!!
  
• STOLT av meg selv: Løftene til arbeidstakerne er ENDELIG innfridd!!! http://tinyurl.com/qbqkr2
• Er på Arbeiderpartiets ordførerkonferanse. Jeg har bakt kake!! Lurer på om noen vil smake?

I bunn og grunn sier Jens Stoltenbirk her akkurat det samme som Jens Stoltenberg, men det Stoltenbirk gjør rett er at han hele tiden, i hver post, gir en liten personlig opplysning, eller i det minste viser litt engasjement. Slike poster får ReTweets og kommentarer. Slike poster gjør at VI blir litt bedre kjent med en annen side av Jens Stoltenbirk. Så kan man si at det kanskje ikke er nødvendig for alle velgere å vite at Jens gråter i Operaen eller at han liker å bygge sandslott – men DE velgerne bruker ikke Twitter. Det er ikke DISSE velgerne Jens snakker til og med på Twitter. Det er en helt annen generasjon som faktisk mestrer den svært spesielle formen for smalltalk som sosiale medier er bygget på.

Kritikerne av denne strategien vil si at dette blir for “useriøst” og for “dumt” eller bare “unyttig”. De har bare misforstått hele greia. Du må nemlig gjøre både-OG. Det finnes en flunkende fin mulighet for å poste alt det seriøse, nemlig på primærsidene. På sekundærsidene derimot, skal man hele tiden søke dialog, kontakt og VISE personlighet.

Nei, det er kanskje ikke så nyttig å vite at Jens Stoltenberg hadde fiskepinner til middag. Men det gjør jo ingenting at vi vet det heller. Vi stemmer ikke på maskiner, vi stemmer på mennesker, på personer. Så vis personlighet! Snakk med oss! Og svar oss! Og vis at du er et menneske av kjøtt og blod! Og fortell oss gjerne noe litt pinlig.

For det liker vi.

Videre lesning:

• Martin Bekkelund om Twitter-kotyme
• Problematisk om Twitter – min nye yndling
  

Husk på 2 ting:

- Twitterinnholdsboksen, altså den boksen med “twitterinnholdet” midtstilles utifra hvilken skjerm du har. Men bakgrunnen floater logisk (!!) nok til venstre. Så pass på at ikke innholdet “floater” over den fancy bakgrunnen din.

- Ingen klarer å lese noe på Twitterprofilen din hvis bakgrunnen din er rosa, skriften lyserosa og linkene JanThomas-rosa. Så keep it simple stupid! KISS.

PSD-filen kan du laste ned her:

http://www.fuelyourcreativity.com/free-psd-twitter-background-template/

Lykke til!

Men etter min oppfatning har arrangementet to hull i skroget. Ikke av de mest alvorlige, men likevel – de KAN jo bli alvorlige og sette fremtidige BloggCamp’er i fare. Jeg mener også at jeg langt ifra er den eneste som har sett disse to problemene.

1. ALKOHOLSERVERING OG ALDERSGRENSE

Det skal vel kanskje sies først som sist at jeg er motstander av alkohol, og at mine meninger naturlig nok er litt farget av dette. Jeg er ikke bare motstander av alkohol, jeg er en FANATISK motstander av alkohol. Jeg er medlem i en avholdsorganisasjon, jeg har skrevet dritlange leserinnlegg i lokalavisa og plager stadig vekk mine omgivelser med min totale avvisning av alkohol i mitt nærvær. Jeg kan finne på å tømme vinflasker rett i vasken. Så er det sagt.

Men jeg tar rett og slett ikke koblingen mellom seriøse foredrag om blogging, sosiale medier OG fyll på kvelden. Jeg ser ikke vitsen med “party’s”, “DJ-party” og den slags. Etter min mening burde hele arrangementet vært absolutt rusfritt! Det er jo en BlogCamp for faen, og da burde man lagt opp til rusfrie aktiviteter. Også fordi en stooooor del av bloggerne faktisk ikke er myndige.

Dette med aldersgrense ble litt pinlig lagt opp, fordi det først skulle være 18-årsgrense på BloggCamp av den enkle grunn av at arrangørene hadde “erfaringer” med at fjortisfyll fort utarter seg. I og for seg konsekvent; men BlogCamp bommer likevel. Rett og slett fordi det er slik at den aldersgruppen som drikker mest er 18 – 23 år. Det er også blant disse 18- til 23-åringene det er suverent mest problemer med, i forbindelse med alkohol. Skulle BlogCamp hatt sitt på det tørre i forhold til egen argumentasjon burde jo aldersgrensen vært 24 år! Saken ble heller ikke bedre av at BloggCamp spesielinviterte noen “VIB-bloggere” som nesten utelukkende var under 18. Hva er egentlig logikken her? Har Bloggcamp ringt til bloggerne og spurt om de kan oppføre seg i fylla? Skal BloggCamp ha egne vakter som passer på de under 18?

Aldersgrensen ble imidlertid raskt satt ned til 16 år etter stor aktivitet i BlogCamps kommentarfelt. Nå skulle det plutselig deles inn i et A og et B lag, et lag for de over 18 og et lag for de under 18. En katastrofal beslutning. Man arrangererer jo BloggCamp for at folk skal treffes og diskutere og snakke og sånn, og da blir det litt teit å sette opp gjerder mellom deltakerne – om enn bare på kveldstid.

Jeg kan tenke meg flere interessante aktiviteter som ikke involverer alkohol. Man kunne, for eksempel, laget en blogg for campen – der alle deltakerne fikk skrevet et innlegg i løpet av helgen. Man kunne hatt ulike fritidsgreier av typen Playstationturnering, minigolf, boccia, osv. Ja, man kunne jo hatt foredrag på kveldstid, eller bare en felles middag!

2. VIB (VERY IMPORTANT BLOGGERS)

Feil nr 2: Very Important Bloggers, VIB. Helt fullstendig, helt inn i hamperæva, helt utvilsomt, fullstendig L-A-T-T-E-R-L-I-G. Tåpelig. Pinlig. Blogging er en sosial greie der den lille mann kan konkurrere med de store gutta på like vilkår. Blogging er først og fremst en greie som visker ut klasseskillene, elitifisering og aristikratifisering. Hele poenget med blogging er jo nettopp dette; alle for én, en for alle. Ingen bloggere er viktigere enn andre. Alle har noe å bidra med.

Et VIP-system passer – etter min mening – som knyttneven til øyet.

Ikke bare fordi det er så unorsk, vi er jo umåtelig stolte over likhetssamfunnet vårt, men også fordi et av de største problemene med blogging i Norge i dag rett og slett er elitifiseringen innad i bloggmiljøet. Jeg kjenner personlig til flere bloggere som har gitt opp hele bloggingen fordi “de ikke blir sett”. I og for seg kanskje naturlig i en verden der konkurranse står så sterkt; men da trenger jo ikke en BloggCamp å hive ytterligere bensin på bålet ved å spesialinvitere spesielt spesielle bloggere.

Og hva skal greia være? Skal VIB-ene få gå på en rød løper? Skal de ha en spesiell hatt/et spesielt diadem? Kan egentlig brorparten av disse VIB-ene bidra med noe som helst annet enn å gjengi innholdet i siste nummer av Blikk? Hva fanken? Og hvorfor i alle verden består ikke VIB-listen av folk som faktisk har bidratt over en viss tid og ikke bare er døgnfluer i et sykt samfunn som lar de gamle dø mens folket ser på siste episode av Paris Hiltons BFF?

(jeg unntar Virrvarr for kritikken, hun bidrar med nyttige og underfundige poster på daglig basis, og fortjener hyllest.)

Det skal kanskje, også her, understrekes at jeg blir kvalm av VIP-greier. I min Høyre-tid brukte jeg å gå bananas når “pampene” trakk seg inn på VIP-frokost, VIP-middagsbord, VIP-nachspiel, VIP-møter og VIP-sex og hva de nå ikke drev med. Jeg pleide å holde lange kjedelige innlegg på talerstolen om hvor kvalmt jeg syntes det var med VIP-greier. Jeg skrev lange eposter til pampene og ba de slutte med pamperiet sitt. Jeg er, også på dette området, fanatisk.

————–

Men hva mener du? Burde man hatt rusfritt arrangement? Burde man hatt VIB-pass?

I og for seg fair enough. Ingenting i denne verden er gratis. Men etter å ha fått en del motbør i diverse blogger som denne og denne, valgte Blogg.no å fjerne avgiften på 1,- krone. Som de sier selv i egen blogg:

OPPDATERING: Vi krever ikke lenger PIN-kode ved pålogging. Dere er ikke villig til å betale for det, så vi har fjernet det.

Du vil derimot måtte skrive inn en PIN-kode når du lager bloggen / registrerer mobilnummer. Dette er som før. Har du allerede registrert mobilnummeret ditt vil du altså slippe å skrive inn flere koder.

Det er derfor ekstra viktig å vite at vi ALDRI sender ut e-post som spør om brukernavn og passord. Vi har IKKE mulighet til å rette opp i blogger som blir ødelagt av hackere som lurer dere til å gi bort brukernavn og passord.

(fra info.blogg.no)

Betalingsvilligheten var altså ikke til stede. Det kan jeg forstå, all den tid Blogg.no alltid har vært en gratis tjeneste der brukerne “påtvinges” reklame i bloggene sine. Jeg tror det er vanskelig å innføre betalingsløsninger av denne typen underveis. Skal man ta betaling for noe, så må man gjøre det fra dag 1. Det nytter ikke å komme med et “forresten, vi må visst ta litt betaling for dette…” etter at alt er klart, blogger er opprettet og leserskare er etablert. Man må gjøre det helt fra begynnelsen.

Jeg tror på den andre siden at det slett ikke er noe i veien med betalingsEVNEN til brukerne av blogg.no. Et kjapt blikk på de mest populære bloggene der viser at småjenter nå tildags har shoppingbudsjetter som små stater i Afrika. Det kryr av poster med titler som “Dagens fangst”, “Se hva jeg kjøpte..” og “Ny sminke fra Gina Tricot”. For en mann som meg, som sist handlet et klesplagg i 2003 (sokker, Fretex, 5 kr), er det rett og slett sjokkerende hvilke formuer småjenter svir av på såkalt “mote”.

Men poenget er vel kanskje at småjentene ikke har lyst til å betale for noe innen kategorien “data”. “Data” har de erfart at er gratis, eller i det minste oppnåelig til en fordelaktig pris hvis gutten bak kassa har hornbriller og kviser. For småjenter er “data” noe de enten får gratis eller noe kjæresten fikser for dem. Blogg.no har derfor brukere totalt uten betalingsvilje.

Og da går det jo selvsagt svært dårlig å plutselig innføre en symbolsk sum for å få tilgang bloggen sin. Det skal sies at bloggere er svært lite lojale. @thomasmoen i iPublish opplevde et renn av nye brukere inn portene idag:

“Tror det var smart av blogg.no å gå tilbake på dette ja. Bloggsamfunnet jeg driver (iPublish) hadde en dobling av nyregistrerte bloggere kontra en vanlig dag.”

(Kommentar fra Thomas Moen på bloggen “Netthoder”)

Dette med å fullstendig stole på slike 3.parts tjenester som blogg.no har jeg advart mot før. Man står rent generelt ekstremt utsatt til hvis man velger å benytte seg av slike tjenester. Tenk den dagen de får lyst til å ta 100,- kr per innlogging!

Hva fa** gjør du da?

PS! Jeg reagerte egentlig litt på en formulering fra blogg.nos infoblogg: “Vi har IKKE mulighet til å rette opp i blogger som blir ødelagt av hackere som lurer dere til å gi bort brukernavn og passord.” Javel….? Har dere ikke backup??

I tiden som kommer antar jeg at arrangørene vil kunngjøre resten av programmet. Det blir helt sikkert givende og godt faglig begrunnet. Jeg antar også at det vil bli drukket en hel del øl.

Kort fra programmet og litt informasjon:

Overnatting/Camp/Beach
Vi har fått tilgang til en stor camping plass rett utenfor byen (med transport inn til byen hvert 15. min). Her vil vi ha “base” med egetbloggcamp telt og servere mat, drikke og hjelpe alle som trenger. I tillegg skal det være wi-fi over hele campen samt strømbaser hvor man kan lade utstyr.

Rett utenfor campen (150 meter) ligger en stor strand hvor det blir aktiviteter og hygge i veldig sommerstemning, dj skal spille chill musikk fra tidlig morgen til sen kveld og det skal være mulighet for masse sosiale leker der.

Det er også lagt opptil at folk kan sove på hotell med rabatt fra oss.

Seminar/Club
En av byens største utesteder har gitt oss tilgang til hele klubben deres. Vi har plass til 600 mennesker og det er lagt opp til PA anlegg fra før av. Det er også storskjermer rundt i lokalet og passer perfekt til å holde foredrag/debatt samt festing på kvelden. Har også fått booket inn 3 av Norges beste dj’er som skal spille hele helgen på beach/club.

Program

Fredag
- Akkreditering
- Transport til camp
- Keynote
- Party med DJ’s

Lørdag
- Seminar del 1
- Pause med chill på beach med DJ
- Seminar del 2
- Vorspiel camp
- Party med DJ’s

Søndag
- Chill med foredrag og DJ på beach
- Transport til Hove

(hentet fra bloggcamps nettsider)

Du kan melde deg på via Facebook-gruppen til bloggcamp:

http://www.facebook.com/event.php?eid=63765467121

Og mer informasjon om Bloggcamp finner du på arrangementets nettside:

http://bloggcamp.no/

… så da er det vel bare å sette av denne helgen i Juni, klippe bikinilinjen og stoppe hullet i badebuksa. Gleder du deg? Hvem kunne du tenkt deg å høre foredrag av? Skriv ned dine ønsker i kommentarfeltet, så skal jeg viderebringe dem til Thomas Moen.

Det mener jeg fortsatt. Det er fremdeles enklere å laste ned noe fra the pirate bay, enn å kjøpe akkurat det samme i en nettbutikk.

Men et meget viktig aspekt har gått meg hus forbi; opphavsrett og ungdom går ikke på noen måte sammen. Ungdom i dag har null peiling på hvilke regler, lover og normer som gjelder – og stjeler derfor over en lav sko uten å tenke på at de i det hele tatt begår et lovbrudd. Enklest kan vel dette karakteriseres ved å henvise til følgende kommentar som jeg fant på en moteblogg:

“Jeg tror det viktigste egentlig er at man skriver hvor man har hentet ting fra. Sånn at hvis man bruker ett annet sitt bilde, så skriver man adressen man fant det på, for eksempel. Da skriver man jo samtidig at man ikke har tatt bildet selv, og bryter ingen lover.”

Her har vi problemet i praksis; ungdommen vet rett og slett ikke hva loven sier. De har null kunnskap om emnet. Det eneste som muligens kan hjelpe er om de faktisk blir opplyst om lovverket. Men heller ikke dette hjelper fullt ut, bare se på dobbeltmoralen i denne kommentaren fra samme blogg:

“Jeg tror det er vanskelig å blogge i tråd med loven om man ikke tar alle bilder selv. Jeg tar alle bilder på min blogg selv, foruten min “inspiration of the day”-kategori, men da linker jeg alltid til nettsiden eller magasinet jeg har hentet bildene fra.
Jeg er derimot veldig glad for copyright-loven for min egen del siden jeg fotograferer endel og jeg vil ikke at bildene mine skal være fritt for alle andre å bruke som de vil.“

Og der tror jeg faktisk vi kan oppsummere hele problemet:

1. Fildeling forsvinner sannsynlig aldri, men det forsvinner ihvertfall ikke hvis ikke plate- og filmbransjen legger til rette for lovlig distribusjon på nettet. De holder på, men det er alt for dårlig inntil videre. Pirate Bay er en bedre tjeneste, rent kvalitetsmessig, enn alsakens kjøpefilmsider. På den andre siden er Spotify langt bedre enn pirate bay på  musikk, noe som viser at det går an bare man vil.
2. Fildeling forsvinner ikke, delvis fordi ungdommen rett og slett ikke vet at de bryter loven! Hvis man tror at varene på Rema er gratis, og aldri blir tatt, så fortsetter man jo å stjele ikke sant. Et eller annet sted må man få det inn i knollen at “varene på Rema må du betale for..”
3. Fildeling rammer bare de som lager noe. Det er et uhyre få mennesker på denne jorden som lager noe som andre har interesse av å laste ned. Den urett som ikke rammer deg selv er det lett å overse. Vil vi kanskje se en endring i fremtiden etter som flere og flere får kvalitetskameraer og legger ut bildene sine på nettet? Kanskje. Fildeling eller tyveri av bilder må muligens ramme en selv før man får ut fingeren.

Hva tror du? Tror du kunnskapsløsheten blant ungdommen er en stor del av grunnen til at fildeling har blitt så vanlig som det har blitt?